Tilstandsrapport for norsk kulturjournalistikk

Leif Ove Larsen er professor i medievitenskap ved Universitetet i Bergen. 

(Innlegget ble holdt på konferansen Kunst & media på Pressens Hus 1. november 2022)

​

Denne artikkelen diskuterer tre hovedtendenser i kulturjournalistikkens rammevilkår, med konsekvenser for koblingen mellom kulturfeltet og journalistikken – og for organiseringen av den kulturelle offentligheten. Disse tre tendensene er datafisering, nisjifisering og journalistifiering. 

​

Kultur i fritt fall? 

Kulturstoff har alltid vært en del av stoffmiksen i pressen. Pressehistorikere har til og med pekt på at kunst- og kulturstoff, anmelderi og debatt om skjønnhet og smak, gikk forut for politisk stoff. Pressen begynte som kulturjournalistikk! 

 

De siste årene er der flere tegn på at denne delen av journalistikken er på vikende front.  Kulturredaksjoner i allmennmediene er nedbemannet, volumet målt i antall artikler er redusert, og færre kulturprodukter blir anmeldt. En kvantitativ, maskinell analyse av norsk kulturjournalistikk i norske riks- og regionmedier utført av Retriever illustrerer tendensen. I de fem årene fra 2014 til 2018 gikk antall unike kulturoppslag pr måned ned fra 5300 til 3800. Volumet (spalteplassen) er så å si uendret, mens kulturstoffets andel av helheten kun viser en beskjeden nedgang (2%).

 

Pessimister vil mene at kulturjournalistikken befinner seg i tilstand av krise og er under avvikling i allmennmediene. I så fall vil det være alvorlig for helsetilstanden for den kulturelle offentligheten. Begrepet kulturell offentlighet viser til det området i et samfunn hvor kunst- og kulturprodukter produseres, distribueres, konsumeres og diskuteres. Det er et område hvor kunstneriske og populærkulturelle uttrykk skapes, sirkulerer og diskuteres. Noe høgstemt kan vi si det er i dette rommet i samfunnet vi utvikler vår selvforståelse (identitet og felleskap), empati (innlevelse i andres erfaringer), og får oppøving i estetisk og etisk argumentasjon (pent / stygt, godt / dårlig).  

 

Kulturjournalistikk har vær og er en viktig formidler mellom området for produksjon av kunst- og kulturprodukter og publikum. Forskningen peker gjerne på fire sentrale funksjoner for kulturjournalistikken: Portvokter (hva skal få spalteplass?); promotor eller reklamekanal (medieomtale gir oppmerksomhet og salg); evaluering og meningsskaping (kritisk vurdering av kvalitet og verdi); legitimering (omtale i mediene gir anerkjennelse og status til kunst- og kulturfeltet som sådan). 

 

Utviklingstrekk de siste par tiårene har rokket ved disse rollene på fundamentalt vis. Den første av disse utviklingstendensene kan knyttes til digitaliseringen og den tilhørende bruk av data som informasjonskilde og beslutningsgrunnlag. 

 

Datafisering 

Digital teknologi har gitt redaksjonene et nytt redskap til å måle lesernes interesse for og engasjement i journalistikken de publiserer. Her har kulturjournalistikken kommet dårlig ut. Når nettavisene og nyhetsstrømmene delvis styres av algoritmer som bygger på popularitet (klikk) og lesetid, og data om lesevaner for den enkelte, forsterkes tendensen i kulturstoffets disfavør. At kulturstoff i listen grad utløser salg av abonnement, øker ikke muligheten til å bli redaksjonelt prioritert. 

 

Digitaliseringen har endret lesevanene. Spissformulert: Personer under 60 år leser ikke aviser eller ser fjernsyn, de leser saker eller ser enkeltprogram. Det kan skje på mange vis, f eks i en nyhetsapp eller via en nyhetsaggregator. Saker som ikke prioriteres av algoritmene forblir langt nede på siden, dermed så å si usynlig for leseren. Kulturjournalistikk av den smalere typen har liten sjanse til å nå opp på siden – for andre enn den allerede interesserte leser. 

 

Legger vi til at internett, med lave etableringskostnader, har gitt rom for en rekke nettsteder og blogger anmelderi og meningsytring om kunst og kultur. Hvorfor skal den interesserte lese musikk- og filmkritikk i avisen når det finnes spennende alternativer et tastetrykk unna? 

 

Datafiseringen er mangfoldig og vidtrekkende, men en av konsekvensene er at kulturstoffet har blitt mindre synlig i den nasjonale offentligheten. 
 

Nisjifisering 

Der er fortsatt et marked for kulturjournalistikk. I alle fall mener noen publikasjoner det. Såkalt nasjonale meningsbærende aviser som Klassekampen, Morgenbladet og Dag og Tid har alle en tydelig satsing på kulturstoff. Felles for disse er at der er nisjemedier primært for lesere med høy kulturell kapital, henholdsvis på den politiske venstresiden, blant akademikere og i norskdomsrørsla. 

 

Det nye med online-universet er framveksten av nettmagasiner for kultur. Nettstedet Subjekt profilerer seg freidig som ”landets ledende kulturavis” og ”din beste venn i god smak”. Den ferskeste tilveksten, Tidens ånd, lover ”å ta kulturen og journalistikken om den på alvor”. Sammen med kunstspesifikke blogger som f eks Scenekunst.no og Ballade.no, utgjør disse nye fora for kulturjournalistikk – primært rettet mot feltets utøvere og aktører. Framveksten av disse publikasjonene kan forstås som en misnøye med nyhetsmedienes kulturjournalistikk generelt og dekningen av egen kunstart spesielt. 

 

Nisjifiseringen er tydelig også i NRK. Allmennkringkasteren er Norges største og viktigste kulturredaksjon. Et grovt anslag tilsier at om lag halvparten av landets kulturjournalister jobber i NRK. Men kulturstoffet – også den nyhetsorienterte delen av den – er plassert ide to nisjekanalene NRK2 og P2. At kulturjournalistikken nesten er totalt fraværende på de to store breddekanalene (NRK1 og P1), betyr at redaksjonelt bearbeidet kulturstoff er fraværende for de store seer- og lyttergruppene. Kulturprogram er slik redaksjonelt definert som stoff for de spesielt interesserte. 

 

Tendensen til nisjifisering innebærer at kulturfeltetet har blitt mindre synlig i den nasjonale offentligheten. 

 

Journalistifisering 

I kriseårene for nyhetsmediene første halvdel av 2010-tallet, ble det kuttet i kulturredaksjonene i mange mediehus. Noen steder ble staben av journalister mer enn halvert og noen kvittet seg både med kulturredatørrollen og kulturavdelingen. Samtidig foregikk det strategiarbeid i redaksjonene, ikke minst med grunnlag i nye tall om leserne og deres lesevaner. 

 

Et viktig resultat av dette arbeidet var at journalistikken måtte bli mer lik annen journalistikk. Det måtte bli slutt på det som gjerne ble kalt ”slapp lanseringsjournalistikk” og avisene skulle ikke lenger være ”mikrofonstativ” for en stadig mer strategisk handlende kulturbransje. 

 

Selv anmeldelser skulle velges ut fra journalistiske kriterier. Det skulle skrives færre anmeldelser, men de kunne gjerne få mer plass til begrunnet kritikk. Samtidig sluttet mediehusene å holde seg med fast ansatte kritikere. Anmeldere har de siste årene, med noen unntak, blitt free-lance. 

 

For å lykkes med denne omleggingen måtte formidlingskompetansen i redaksjonene styrkes. Kunnskap om sosiale medier og journalistisk metode ble viktigere enn kunstnerisk og estetisk dybdekunnskap. En bachelor i journalistikk ble viktigere enn en mastergrad fra humaniora. 

 

Fortsatt er norske kulturjournalister høyere utdannet enn andre journalister. Flere har mastergrad. Dette til tross, kulturjournalister har lav status bland andre journalister. Kulturjournalister er fortsatt ikke skikkelige journalister! Sjelden får de sine saker på framsiden eller på topp i nettutgaven, ikke vinner de journalistiske priser og ikke leverer de skikkelig (dvs undersøkende, maktavslørende) journalistikk. Det er dette norske nyhetsmedier nå sier at de forsøker å endre. 

 

Tendensen beskrevet her innebærer at kulturjournalistikk har blitt mer lik annen journalistikk. Kulturjournalistikk har blitt nyhetsjournalistikk. 

​

Synlighet og legitimitet

De tre utviklingstrekkene jeg har beskrevet har svekket journalistikkens rolle som mediator mellom feltet for kulturproduksjon og publikum. 

 

Kulturjournalistikkens rolle som portvakt er svekket fordi allmennmediene har redusert sin dekning og kulturprodusentene har fått nye kanaler ut til publikum, særlig via sosiale medier, nettbaserte nisjemedier og egne nettsteder. Nyhetsmediene kutter både i lanseringsjournalistikk og anmelderi, de viktigste sjangrene for reklame og for debatt og meningsskaping av kulturprodukter. Og når kulturjournalistikken i nyhetsmediene ikke prioriteres verken redaksjonelt eller av framsidenes algoritmer, forsterkes usynliggjøringen. 

 

Overordnet betyr disse endringene en reduksjon av oppmerksomhet omkring kunst og kultur i samfunnet i det offentlige rom. Kulturjournalistikkens tradisjonelle rolle som en arena for legitimering av kunst og kultur kan ikke lenger tas for gitt. 

 

Kulturjournalistikken forholder seg til og er på ulike vis forbundet med endringer i kulturfeltet. Digital teknologi generelt og internett spesielt har endret produksjon, distribusjon og bruk av kultur som har utfordret tradisjonelle statushierarkier på kulturfeltet. Det kulturelle landskapet i internettets tid fortoner seg fragmentert og uoversiktlig. Undersøkelser av endringer i studenters kulturelle preferanser de siste 25 årene av mine kolleger ved UiB, Jan Fredrik Hovden og Jostein Gripsrud, indikerer et dramatisk fall i interessen for den tradisjonelt legitime kulturen – og en fallende interesse for å lese journalistikken som behandler kulturfeltet. 

 

Dersom studentene er framtidens samfunnselite, bør slike funn bekymre aktører og institusjoner på kulturfeltet. For mediehusene er svaret enklere. De vil bruke sine ressurser på nå leserne med et stoff som deres leser- og brukerdata viser at de ønsker. Om dagens trender fortsetter, er det ingen grunn til å anta at de store mediehusene vil øke ressursbruken i kulturavdelingene de kommende årene. Betyr det avvikling av kulturjournalistikken i allmennmediene? Ikke nødvendigvis. 

 

​

Rom for en undersøkende og analytisk kulturjournalistikk? 

Med større vekt på journalistikkens idealer og søken etter journalistisk prestisje, er det mulig å se for seg en prioritering av kritisk, undersøkende kulturjournalistikk i de store mediehusene. Slik journalistikk har vært mangelvare i norsk kulturjournalistikk. En kulturjournalistikk som retter kritisk søkelys mot maktforhold og pengestrømmer i kulturfeltet, mot kulturpolitikk og kulturens institusjoner, vil både kunne gi et kvalitets- og statusmessig løft for kulturjournalistikken, og sette kulturfeltet på dagsorden i den nasjonale offentligheten. 

 

Men en kritisk, undersøkende kulturjournalistikk vil ikke være kulturbransjens beste venn. Den vil heller ikke nødvendigvis styrke funksjonen som mediator mellom kulturfeltet og publikum. 

 

Et annet område for en oppegående kulturjournalistikk, er den analytiske. Mange redaksjoner holder seg med en kulturredaktør og kulturkommentator. En utvikling og styrking av denne rollen kan danne grunnlag for en mer analytisk kulturjournalistikk. Det vil være en journalistikk som forsøker å forstå og forklare endringer i kulturkonsum og kulturelle preferanser til dagens unge voksne, både studenter og andre, analyser av trender og sammenhenger, nasjonalt og internasjonalt, i kunst og populærkultur. Hva har skjedd med det kulturelle feltet de siste par tiårene? Hvor er den kulturelle offentligheten i internettets tid? 

 

I en historisk periode med omfattende og raske endringer i den digitale og globale kulturelle offentligheten, er det mer enn noen gang behov for en kulturjournalistikk som kan tilby analyser av fenomener, trender og utviklingstrekk. En slik journalistikk vil kreve både formidlingsferdigheter og kunnskap av mange slag, historisk, teknologisk, estetisk og sosiologisk.  Det vil være en journalistikk med potensial til å ny-koble relasjonen mellom kulturen og publikum i internettets tid. 

​

Kilder

Retriver (2019): Hvem kommer til orde i norsk kulturjournakistikk. Produksjonsvolum og representasjon i norsk kulturjournalistikk siste fem år.  https://www.retriever.no/wp-content/uploads/sites/14/2019/12/Hvem-kommer-til-orde-i-norsk-kulturjournalistikk-volum-og-representasjon.pdf

​

Se Worlds of journalism: https://epub.ub.uni-muenchen.de/31030/1/Country_Report_Norway.pdf.

 

Artikkelen til Hovden og Knapskog, ”Doubly Dominated” gir en perspektivrik analyse av kulturjournalistenes posisjon både i det journalistiske og kulturelle feltet:  https://www.tandfonline.com/doi/abs/10.1080/17512786.2015.1052214?journalCode=rjop20